Alle mennesker har en rett til å forsvare seg når urett skjer.
Jeg har ikke lenger fora til å nå ut til mennesker knyttet til Unitarforbundet (UF) og jeg har et behov for å fortelle hva som har skjedd.
Når en Statsforvalter tar fra et trossamfunn retten til å drive som trossamfunn og tar fra en økonomisk støtte, så er det ikke så rart at folelser blir forsterket og det kan bli en grobunn for konflikt. Det har det dessverre blitt. Det skal fordeles skyld.
MEN – la en ting være sagt først som sist: Det ER bare en å skylde for at UF befinner seg i dette uføret og det er Statsforvalterens avgjørelse. For med denne avgjørelsen mistet UF all likviditet. Kassa var tom!
Jeg har jobbet i UF i mer enn 13 år. I 2009 ble jeg ordinert som Unitarprest i Bela Bartok Church i Budapest, Ungarn. Den gangen var vi 2 med denne tittelen, men allerede senhøstes 2009 trakk Knut Heidelberg seg ut av hele forbundet.
Jeg satt med dette i fanget og hadde valget: Legge alt ned – eller fortsette så godt jeg kunne.
Husk: Jeg måtte lære alt fra begynnelsen av. Og utgangspunktet var heller dårlig. 0 penger, 0 medlemmer, 0 styre, 0 støtte fra Fylkesmann som det het dengangen.
Skal ikke gå inn på detaljene rundt dette, men husk bare at dette var ikke en lett jobb for en som få år tidligere aldri hadde trodd på at man skulle befinne seg i en slik situasjon.
Men jeg følte at jeg klarte det! UF vokste – Jeg fikk oppdrag og opparbeidet et godt rykte. Dette hadde aldri gått uten at jeg jobbet gratis og den gangen var det heller ikke slik at våre seremonier kostet noe. Brudepar betalte det de ønsket å syntes det var verdt. De betalte kun reisepenger, og noen ganger da ble bare beløpet rundet opp til nærmeste 100. Men masse gaver fikk jeg! Hjertesukkertøy, vin, blomster osv. Men som kjent er det ikke det man lever av.
Etter et par år søkte jeg – og fikk statstøtte. Kanskje det da var 20 medlemmer. Jeg begynte å ta betalt for seremoniene og jeg tror det var 2500,- Men UF vokste! Det het forresten ikke UF den gangen. Det het Unitarforbundet Bet David – Den norske Unitarkirke.
2016 – UF blir kuppet!
UF nådde en topp i 2016. Da hadde jeg engasjert en studentkollega av meg som «nestleder» og hun igjen fikk med seg 4-5 andre venninner som seremonimestere. Aldri har vi hatt så mange seremonier! Første store konflikten i UF skjedde den gangen i 2016 da min studentkollega ble syk men ikke varslet meg som leder og avsto fra å si fra til brudepar. Det måtte jeg selvfølgelig si fra om at ikke var akseptabelt. Selvfølgelig kan folk bli syke men da må man også varsle UF som man har oppdrag for. Samtidig melder det seg ei dame som gjerne ville bli Unitarprest men som ikke var det. Men hun hevdet at det var hun som var den egentlige Unitarpresten etter en utdannelse i USA – men som ikke var fullført. UF ble kuppet! Jeg trakk meg ut umiddelbart av forbundet, men medlemmene hadde en underskriftsaksjon og krevde at jeg skulle tilbake igjen. Samtidig begikk det nye styret ulovligheter og Fylkesmannen den gang måtte gripe inn. Det nye styret trakk seg og jeg var tilbake igjen!
Den gangen fikk jeg mye støtte av hun som i dag er «forstander» i det nye UF. Jeg tok henne inn i styret og hun tilbydde seg å være en frivillig som skulle ha ansvar for UF avd Trøndelag. Dessverre er det blitt gjort svært lite i denne jobben. Hun anbefalte sin søster som vigsler – greit nok det. (jeg var allerede der skeptisk, da jeg jo hadde erfaring med venninnegjengen fra 2016) men jeg ga det en sjanse. «Forstanderen» i Trøndelag har vært mye alvorlig syk og det er selvfølgelig en viktig grunn til at hun ikke har fått gjort noe. Og av den grunn har jeg latt det gå. Det var dessverre også veldig vanskelig å skaffe nye hjelpere til et styre.
Det er dessverre slik i dag at få mennesker ønsker å bidra i styrearbeid eller frivillig arbeid uten å få betalt. Kanskje i idretten, men ikke i et religiøst forund. Dessuten er jeg meget klar over at mye av dette er min egen skyld. Jeg har aldri påstått at jeg er en god leder alltid. Dessuten har min kapasitet vært begrenset fordi seremonier og alt annet i UF tok all min tid. Jeg trengte hjelp – men fikk det ikke. Det er en del du har ansvar for i en organisasjon. Det er forpliktelser som må følges. Fakturering, lønn, regnskap, kontakt med fylkesmann og søking om støtte, medlemsregistrering og medlemsmøter. Et 100talls seremonier som du skal besvare, følge opp, fordele på seremonimestere og mesteparten må du altså ta selv for å ha råd til å få lønn.
Lønn er et kapittel for seg selv.
i 13 år har jeg gjort meg tilgjengelig for alle som ønsker å ta kontakt med UF – enten det er mennesker som ønsker seremonier – sjelesorg, svare på mail og telefon. Jeg har ikke hatt kontortid. Lønnen min har vært fra 17 000 brutto til nå sist 30 000 brutto. Og altså et par år gratis jobb. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig lønn for mennesker i arbeid. Det er bare mange som har fortalt meg at jeg har dårlig lønn. Penger har aldri vært min inspirasjon. Men klart dette har vært ofte stor utfordring. Man må jo leve.
Oppdragstakerne har det nok litt lettere da disse jo har en jobb ved siden av. De sier ja til det de har tid til – og får betalt pr oppdrag. I tillegg har jeg prøvd så mye jeg kan å gi de bonuser og tillegg – og har du to søstre i «arbeidstokken» har det også ofte vært slik at man må gi det samme til begge, eller så blir det «feil».
Så hopper jeg til koronaen. Faktisk klarte vi oss bra. Mot alle odds vil jeg si. Men vi hadde fortsatt seremonier om enn veldig spesielle. Men 2020 som skulle bli ett av våre største år ble redusert til nesten ingenting.
Så 2022 som skulle bli mitt siste år i UF.
I 2020 fikk Norge en ny troslov. Jeg tror ingen tenkte på at dette skulle bli en innsnevret lov – men heller tvert om. Det skulle være en «prøvetid» på to år og tidlig 2022 forsto jeg at her ville vi kanskje møte utfordringer med å bli godkjent som trossamfunn.
For å tilfredstille kravene til Statsforvalteren (SF) måtte vi registrere oss på nytt og fordi jeg jo var alene om dette, var det nok her en del som jeg gjorde feil. Jeg er jo heller ikke en taktiker og i stedet for å tenke taktikk var jeg ærlig. Å være ærlig er ikke noe SF nødvendigvis ser med gode øyne på. Medmenneskelighet, fornuft, emosjonelle meg – er ikke slik byråkrater i SF forstår. iallefall ikke en nyutdannet rådgiver i sin første jobb. Da ser man kun i lovboken (noe man selvfølgelig skal – også) og skal bevise at man gjør god jobb for andre byråkrater. Emosjonelle meg og SF er som olje og vann. Jeg fikk en følelse av at dette var allerede avgjort. Unitarforbundet skulle bort!
I dialog med rådgiver i SF kom det en rekke merkelige kommentarer i dialog på telefon og på mail:
«Det holder med Kirke, HEF og Rådhus for brudepar for å gifte seg»
«Det er så mange som jobber for kjærlighet, respekt og toleranse og sånn, så det trenger ikke dere jobbe med»
Vel, jeg trenger vel ikke forklare hva jeg mener som svar på slike påstander.
Ett krav var å skaffe revisjon for Unitarforbundet fordi vi nå var over grensen på 300 000 i statstøtte. På siden til SF sto det at fristen for dette var des 2022. Dette var en feil på siden – den egentlige fristen var 10 april 2022! (men en byråkrat innrømmer ikke feil selv om det sto der i flere uker etterpå) For å tilfredstille kravet måtte vi skaffe revisjon hurtigst mulig noe som viste seg å være fryktelig vanskelig. Det endte med at vi måtte ta det første – dessverre også det dyreste – revisjonsselskapet. De kostet 60 000 og det skulle vise seg at disse pengene kunne jeg likegodt kastet ut vindu. Ikke fordi vi ikke ble godkjent – for det ble vi! Men fordi SF ikke godkjente oss som trossamfunn. Vi mistet 60 000 + statstøtten som skulle formodentlig være på iallefall 350 000. Det er mye penger det for et lite samfunn som UF.
Kassen til UF var tom! – og Taushet er makt!
Dette varslet jeg styret om. Og jeg mente det hastet med å få sendt ny anke. I hele denne prosessen ble jeg møtt med en taushet fra styremedlemmene. «la det bero» – «huff – nå må jeg tenke» eller full taushet var svarene jeg fikk. Prosessen og forståelsen jeg hadde for at dette kom til å gå galt gjorde at jeg møtte fullstendig veggen. 16 des måtte jeg dra til lege og ble sykemeldt. Jeg så verden rase sammen rundt meg. Men før jeg ble sykemeldt prøvde jeg først å permittere meg som et siste forsøk på å spare UF for lønnsutgifter. Først 80 % så 100 % da det endelige avslaget kom. Som sagt: jeg er ikke taktiker. Jeg gjorde mitt ytterste for å gjøre godt for UF, men dette burde jeg selvfølgelig ikke gjort. Sykepengene ble utregnet fra min permitteringslønn og i dag har jeg utbetalt ca 14000 i mnd. Jeg kunne hatt vanlig lønn i sykepenger hvis jeg var egoist.
En anke ble skrevet av en av styremedlemmene, med tips og råd fra meg og et møte vi klarte å gjennomføre med halvparten av styret tilstede. Selvfølgelig ble ikke dette heller uproblematisk, da et styremedlem opplyste om at det var søster som hadde skrevet anken – ikke den jeg trodde det var. (jeg nevner dette fordi det viser så godt hva styret er opptatt av. Ikke resultat – men prosess) Men avslaget kom i januar – enda en gang!
Når man blir møtt med taushet så har det virkningen at man ikke vet helt hva som skjer. Taushet er et maktmiddel for å få frem feil hos den som blir møtt med denne tausheten. Tror jeg. Det var her min første tanke om at styret hadde kuppet UF kom. Jeg skulle vekk.
Etter dette sa jeg fra at jeg ville skjerme meg fra UF. Jeg var tross alt sykemeldt og jeg skulle jo egentlig ikke jobbe da. Men jeg kan love dere: hadde ikke jeg ryddet etter meg så ville ingenting skjedd. Når man rydder har man behov for å fortelle hva man gjør.
- Jeg tok kontakt med HEF og sørget for at våre brudepar t.o.m juni fikk rabatt samme som depositum som var betalt inn til UF og som de ikke kunne betale tilbake grunnet mangel på penger.
- Jeg ordnet bankkonto og gjorde disse tilgjengelig for styret og forklarte hvordan dette skulle gjøres.
- Jeg ga opp mitt telefonnummer og gjorde dette tilgjengelig for styret – og skaffet meg selv mitt eget.
- Jeg ordnet mail og gjorde mailen til UF tilgjengelig. Jeg varslet at henvendelser ville bli videresendt til dem. Dessverre ble ikke disse besvart og jeg fikk nye henvendelser om dette.
- Jeg varslet at de måtte endre ny hovedkontoradresse. Jeg får fortsatt brev til UF.
- Jeg pakket ned kontoret og varslet at det var klart til å hentes.
Jeg varslet også om at jeg ikke lenger var ansatt i UF. Etter råd fra folk som kan noe om dette var det viktig å avmelde meg fra Brønnøysundregisteret og SF som styreleder, slik at jeg ikke lenger var ansvarlig for noe det nye styret gjorde. Jeg meldte at jeg ikke lenger var daglig leder eller hovedforstander. Jeg skjermet meg også fra Styremedlemmene fra sosiale medier.
Det var ikke overraskende at meldingene kom om at jeg sjikanerte dem og ble beskyldt for at meldingene var så lange at de ikke ville motta mer. Jeg tok de i løgn og beviste dette. Det er tungt det å bli minnet på og «busta». Jeg fortalte hvordan jeg følte meg behandlet og selvfølgelig minnet jeg på hvor lite de hadde hjulpet meg i årene som var gått. Jeg inviterte til dialog og sa til dem at hvis det var noe med dette som var feil tolket av meg så kunne de forsvare seg. I stedet fikk jeg bl.a denne meldingen:
Forstander i det nye Unitarforbundet:
Jeg ber deg om å stoppe nå før jeg anmelder deg for ærekrenkelser. Jeg vet nå at dette har lang historikk fra før, og du gjerne skylder på andre. Det er medlemmer som har vendt tilbake etter tidligere medlemskap. Det virker som at du ser ting bare fra din side og det er en dårlig egenskap. Dine stygge ordbruk mot meg og de du har samhandlet med er trist å oppleve. Vi jobber gratis.
Å bare se det fra min side, skyldes at jeg burde forstå at vedkommende var alvorlig syk og at dette var grunnen til at hun ikke bidrar. Det er veldig trist at folk er syke. Men er man så syk som vedkommende sier så er det slik at da må man varsle sin «sjef» og si fra og man må kanskje vurdere om en jobb i UF er noe for en. Det er slik hos oss at er man syk en dag man skal møte et brudepar på sin store dag og 100 gjester sitter og venter på deg – så kan ikke jeg som leder sende et menneske fra et vikarbyrå. Joda vi har vikarer (seremonimestere) men er det så mye sykdom så må vedkommende og jeg sette oss ned å se på om det er noen misjon at hun fortsetter å ta oppdrag for oss. Men da må jeg altså vite om sykdommen først.
Å bare se det fra min side er også lett så lenge som det er stort sett jeg som har jobbet for Unitarforbundet. Iallefall i den daglige driften, men også i antall seremonier. Alt av tekster i seremonier er mitt verk og også opplegget rundt. Alt av tekster på hjemmeside er også mitt verk. Ingen andre har bidratt. Alt som legges ut på sosiale medier er også mitt verk. Regnskap, medlemsarbeid – ALT er mitt verk. Skulle det fortsatt være slik at styret hevder at de har bidratt så varsle meg gjerne om det.
Stygg ordbruk: For det første tror jeg vi kan fastslå at dette går begge veier. Men det handler også om en «krenkelseshysteri» fra to damer som ikke takler engang at man slettes som venner fra sosiale medier for å bli skjermet. Slik er verden blitt. Og som sagt, å bli busta i løgn er sikkert ubehagelig.
Jeg er en sabotør og jeg har skyld i at UF har gjeld.
Ja dette er beskyldninger jeg mottar fra styremedlem. Nei, en sabotør som rydder opp etter seg til tross for at man har sluttet og til tross for at man er sykemeldt er neppe en sabotør. Dessuten er det ikke jeg selv som nødvendigvis har sluttet – men jeg MÅTTE slutte. SF hadde sørget for at kontoen var tom. Jeg er 57 år og står uten jobb. Enhver som er i den situasjonen vil gjøre alt i sin makt for å bedre sin situasjon.
Gjeld i UF skyldes SF – ikke meg. Et forbund med en ansatt skal betale lønn. I mitt tilfelle 360 000 i året brutto. Vanlig drift stoppet ikke i 2022 selv om vi var i en prosess med SF. Det var selvfølgelig vanlige inntekter og vanlige utgifter. Men statstøtten kom ikke som forventet og utgiften på revisjon på 60 000 var et krav. Dette er grunnen til at kontoen ved årsslutt var tom.
UF er et trossamfunn – ikke et politisk parti eller en fotballklubb!
Jeg har fått hjelp. Jeg får hjelp av NAV og av advokat. De ivaretar meg og mine interesser. Dette er nødvendig både økonomisk og fordi jeg har vært veldig syk. Å bli syk koster også mye økonomisk. I desember hadde jeg 7000 i lønn for 16 første dager i UF og jeg fikk 1000 i dagpenger fra NAV. Det ble ingen jul på meg. I dag lever jeg på 14000 pr måned. Faste utgifter er 12000.
Ikke jeg – men NAV forteller meg at jeg har krav på feriepenger. Hvis jeg ikke tar ut disse feriepengene innen 4 mndr så kan jeg miste retten til å få dette gjennom lønnsgarantifondet. Og for å få penger gjennom LGF må jeg slå UF konkurs. Jeg har ikke råd å tape over 34000,- I tillegg skylder UF meg penger for reiser osv fra tiden jeg jobbet der ++
Jeg kan slå de konkurs, men brevbunken med krav viser at det kan like godt være andre som slår de konkurs. Aller helst burde de slå seg selv konkurs. Dette visste de allerede i juletider, da kontoen var tom og fordi det ikke er noen vigselsrett vil de heller ikke kunne ta seremonier. Ny statstøtte kan de søke om men det kommer ikke før i juli og for å få dette må de levere regnskap og revisjon og det har de heller ikke penger til. Anken som er sendt Bufdir vil de ikke få svar på før om kanskje en måned eller to.
Skal jeg vente? Slik det er ser jeg ingen grunn til det.
UF er et trossamfunn – ikke et politisk parti eller en fotballklubb. I de senere dager har det kommet telefoner som:
- få kontonummeret ditt – feriepenger er på vei!
- Utsett litt – vi skal komme med en offentlig uttalelse!
Ingen av delene skjer. Dette er løgner og taktikk for å utsette innsending av begjæringen. Dette er slik man sikkert gjør i politiske partier eller fotballklubb – juge og drive taktikk for å oppnå ting. Tråkke over lik for å se bedre ut selv.
MEN – ikke i et trossamfunn!!
UF har så lenge jeg har drevet det hatt noen verdier som vi skal stå for. Respekt og toleranse er to av dem. Vi juger ikke i UF. Vi er ikke taktikere i UF! Vi skal være ærlige i dialog. Være oppriktige overfor medlemmer og andre som er interessert i oss. Alle vennene vi har! Vi skal være forbilder.
Nei, jeg er ikke en mann av få ord. Å skrive for meg er terapi. Verden består av alle slags mennesker og vi er pliktige til å lytte å svare et hvert menneske – iallfall når vi representerer et trossamfunn.
Selv han som startet UF har krav på et svar.
I Februar hadde dette styret et årsmøte. Jeg var selvfølgelig ikke invitert. På dette årsmøte var jeg et tema til tross for at jeg ikke fikk være der å forsvare meg. Jeg synes slikt er ynkelig. I stedet for å bruke tiden på meg som forlengst er sluttet burde de bruke tiden på utfordringene de sitter overfor.
Men dere: Målet er å gi meg skylden.
Og dette er ikke min skyld. Dette var forsvaret mitt.
Fra vugge til grav 
