Trenger vi Unitarisme i Norge? Er det den norske stat som er Gud?

Ifølge Statsforvalteren i Norge så sier de nei. «Det er så mange som jobber med de grunnpilarene Unitarbevegelsen har at det trenger ikke dere jobbe med» – sa statsforvalteren. Altså mener de at det er nok fokus rundt respekt, toleranse og frihet. De sa også at det er nok med Human-Etisk Forbund, rådhus og kirke for å gifte nordmenn. Så da gjorde de sitt beste for å fjerne Unitarforbundet i Norge. Dere kan jo fortsette som religiøst forbund selv om dere ikke får statstøtte, sa statsforvalteren

Verden består av mennesker av alle slag. Ulike kulturer, ulike raser, ulike kjønn, ulike legninger – og ulike religioner. I en ideel verden skulle vi mennesker gå side om side med hverandre i fred og fordragelighet og akseptere ulikhetene. Vi skulle respektert og tolerert annerledesheten. I unitarisk tro handler det om at vi skal bruke ulikhetene og lære av hverandre heller enn å slå sannheter i hodet på hverandre.

Verden i dag er i bevegelse. Mennesker flytter seg raskt over landegrenser – ofte nettopp for å lære om andre mennesker. Vi drar til nye land og viser som regel respekt for reglene og kulturen som gjelder for det landet vi besøker. Det samme forventer vi fra de som kommer til vårt land. Men fordi vi har fått mulighet til å reise mer og fordi vi fikk internett så har den store verden blitt mindre og vi lærer mer av hverandre. Strenge regimer vi finner i enkelte land blir utfordret fordi befolkningen lærer om andre «ukjente» verdier de gjerne har lyst til å utforske. Ofte handler denne «kampen» om det vestlige mot det østlige, kristne mot muslimer, heteroer mot homofile feks. Ofte er det vestlige sett på som «fasiten» og østen som skal lære av oss, noen er redde for at muslimer skal komme og overta den kristne verden, og fortsatt i mange land er homofile straffet med dødstraff. (I 68 land anses homofili som kriminalitet – i 8 land kan du bli dømt til dødstraff) I vårt naboland Russland er det ikke tillatt med opplæring i skole om homofili. Det kan være livsfarlig å være homofil i nabolandet vårt Russland)

Her i Norge har de fleste homofile det godt. MEN, det er etter en 50 års hard kamp for å oppnå rettigheter. Og fortsatt lever tusentalls mennesker i skjul for sin familie og venner. De tør ikke være seg selv og stå opp for seg selv. Du må være homofil selv for å faktisk forstå hva dette betyr for deg som enkeltmenneske.

Heldigvis er det mange organisasjoner som jobber for ulike menneskers rettigheter – og heldigvis er mange av disse støttet av staten. Skulle bare mangle for staten er jo oss! Og jeg tror de aller fleste mennesker støtter at mennesker ER ulike. Jeg tror de fleste mennesker i Norge har toleranse for at innbyggere i landet Norge består av masse gode mennesker fra mange ulike land, som gjør landet vårt rikere og landet går videre og utvikler seg og får nye impulser.

Mennesker blir rikere av å lære av hverandre!

Mennesker som liker idrett melder seg kanskje inn i idrettslaget. Kristne melder seg inn i sin lokale kirke. Det er afrikanske organisjoner og muslimske organisasjoner. Det er Moskeer, Templer, Synagoger og Kirker rundt om i Norge hvor mennesker møtes i felleskap. Hver og en lever vi våre liv og velger selv hvem vi skal være og hvor vi hører til. Det er kjempespennende og en stor fordel med å bo i Norge. Vi er heldige!

Når man er i et felleskap hvor man finner likheter og man har kanskje de samme verdiene så føler man seg «hjemme». Det er dette felleskapet man ønsker å være en del av og kanskje også være med å kjempe for å utvikle. Da har man kanskje noen vedtekter som danner grunnlaget for verdiene man skal ha i dette felleskapet og melder man seg inn i dette, så er man også enig i disse vedtektene.

Unitarbevegelsen i Norge hadde også vedtekter. Mennesker meldte seg inn fordi de syntes vi hadde gode verdier. At en statsforvalter sier at medlemmene ikke visste hva de meldte seg inn i er en dramatisk nedverdigende uttalelse, vil jeg si. Det er voksne mennesker som tar en avgjørelse – og staten sier at de ikke vet hva de gjør..

Unitarforbundet har eksistert som trossamfunn i over 13 år. Vel, vi har en over 100 årig historie i Norge, men det var først i 2007 at vi fikk godkjent vigselsrett. Faktisk var Unitarforbundet det første trossamfunnet som inngikk ekteskap mellom homofile. Selvfølgelig! Kjærligheten er da like stor om det er to kvinner som elsker hverandre enn en mann og en kvinne. Og helt siden 2007 har vi ikke krevd at de som benytter seg av våre seremonitilbud måtte være medlemmer. Og ville man være medlem så skulle det være gratis. Det er ikke så mange tros og livssamfunn som har hatt det slik. Nå i dag – har ALLE det slik. Til og med Human-etisk forbund som har økt medlemsmassen til over 100 000 mennesker ved å både motta statstilskudd og medlemsavgift av sine. Og for å få ekstra medlemmer tvang de altså de som ville benytte seg av seremoniene deres til å være medlemmer. Det samme har jo kirken gjort i alle år – så akkurat her er ikke HEF bedre enn Kirken i hvert fall.

På våre medlemssider sto det at medlemmene kunne få lov å være med å bestemme hva Unitarbevegelsen i Norge skulle være. Demokrati heter det visst. Nå er ikke våre hjemmesider laget for trangsynte byråkrater, men vi forsøker å vise hvem vi er og at i Unitarforbundet kan dere som medlemmer være med å bestemme hva vi skal være og hva vi skal jobbe med. Vel, dette var ett av punktene som Statsforvalteren brukte mot oss i sitt avslag.

Om Vigselsretten

Når man tilhører et felleskap vil man kanskje også bruke de tilbud felleskapet har. Kanskje låner man klubbhuset for å ha sitt 50 årslag. Kanskje vil man bruke kirken sin for å gifte seg i – og benytte presten som er ansatt av kirken. På den måten er man også med å støtter organisasjonen man vil tilhøre økonomisk.

I 2022 ble Unitarforbundet fratatt vigselsretten. Gjennom 13 år har vi viet kanskje opp mot 1000 ektepar. Alt for mange! – sa Statsforvalteren og mente dette måtte stoppes!

At 1000 brudepar har valgt Unitarforbundet som sin vigsler må jo være av en grunn. Jeg tenker at de hadde en god grunn. Så var det vel slik at vi dekket et behov brudepar hadde. Kanskje var det nettopp det at de fikk lov å ta valg selv. At en bryllupsfest ikke skal handle om kristendom eller humanisme, men om de to som står der og skal si ja til hverandre. I alle våre vielser har vi fulgt reglene som staten har satt. Det hadde holdt det – å lese en enkel tekst om ekteskapet som staten har bestemt at du minimum skal høre og dere skal si ja til hverandre med to vitner til stede og underskrive ekteskapskontrakten. Men vi ville gi brudepar mulighet til å fylle sin seremoni med musikk de liker, med dikt de liker, men tekst om kjærlighet og ekteskap valgt av brudeparene selv. Så valgt de selv om de ville ha enkelte innslag av religion, enten det nå var kristent, muslimsk eller hinduistisk. Hvorfor? Jo fordi en vielse bør ikke handle om staten – eller organisasjonen som gifter dem! Det valget har de lest om og satt seg inn i – FØR de viet seg!

I Unitarbevegelsen er ingenting viktigere enn kjærligheten! Den er viktigst og danner grunnlag for både respekt, toleranse og frihet! I møte med tusenvis av mennesker – brudepar, familien, gjestene og vielsessteder – har jeg som vigsler i Unitarforbundet formidlet hva som er viktigst! Kjærlighet!

Det må være mye bedre å misjonere Kjærlighet enn å misjonere religiøse «sannheter» ingen har!

Statsforvalteren sier nei! Nei, nei og atter nei! Dette er ikke hva Norge og nordmenn trenger. Dette til tross for at Unitarbevegelsen er en tradisjon og en religion og et livssyn som vokser over hele verden! Og religionen og livssynet stammer fra 1500-tallet.

FRIHET

Det helt grunnleggende i Unitarisk fellskap og tro er friheten! Vi er dogmefrie og har altså ikke noe fasit på tro. Du kan få tro på akkurat hva du vil så lenge det hjelper deg til å bli et bedre menneske.

Edvard Grieg fant troen i naturen – og naturen var også en viktig del av hans musikk-komponering. MANGE mennesker finner sin gud i naturen og tror på det som naturen gir oss. Hva er galt med det? Sier staten at det ikke er riktig? Er de gud?

Mange tror på en kristen Gud eller en muslimsk Allah – noen tror på mange guder. Men det er en tro. Det er derfor det heter tro. Ingen eier sannheten! Sannheten er det vi gjorde i går. Ikke hva vi gjør i morgen. For å leve gode liv for oss selv, må vi først og fremst sørge for at vi er gode mot oss selv. Først da kan vi være noe godt for andre. For å være god mot deg selv, så er det mange som velger å ha noe å tro på. Noe du kan finne støtte i og som hjelper deg i hverdagen. Styrking av selvet – hva bør du gjøre for å være godt menneske? Kanskje kan du lære noe av hinduismen for å bli bedre? Kan kjærlighetsreligionen Islam være noe?

Gud er èn – men det er mange veier til denne guden!

Dette er ordene til Francis David – Unitarenes far. Det kunne ikke være lett å gå ut med at det ikke var en stat som skulle bestemme friheten til å få tro hva vi ville på 1500-tallet. Unitarismen har også gått gjennom noen harde tider opp gjennom hundreårene. Forfulgte og forbudte. I Norge ble det også på 1920-tallet sett ned på i Stortinget. Det å avvise treenigheten i Norge på den tiden var nok ganske sjokkerende.

Jeg må snakke for meg selv når jeg sier at det er bare èn gud. For meg er gud bare et begrep på «det gode». Der du henter kraft for å bli et bedre menneske. Du kan egentlig kalle det hva du vil – gud blir bare som et fellesbegrep. Noen ganger kan jeg tenke at det er min samvittighet som snakker med meg. Livssynet mitt – eller synet på et liv – gjør at jeg ønsker å være et så godt menneske som mulig. Jeg prøver å tenke hva jeg kan gjøre for å gjøre et menneske glad en dag feks. Jeg ber om råd – og stemmen inni meg svarer. Det er ingen stemme som sier inni meg at i dag skal du slå noen eller juge til noen. Der kommer min samvittighet inn og sier at det er ikke riktig å gjøre.

Så sier mange sikkert – at nei dette er ikke å tro på en gud! Vel, det bryr jeg meg ikke om så lenge det er dette som hjelper meg. Da kan den som motsier meg tro på det som gjør hen til et godt menneske.

Da jeg ble med i Unitarkirken i Norge ble jeg også hetset og forfulgt. I tillegg til å være Unitar og ikke trodde på en hellig ånd – eller trodde at Jesus var en gud – var jeg også homofil og jeg drev i tillegg en blogg som hette «størst av alt er kjærlgheten». Jeg fikk anonyme meldinger om at jeg ikke hadde noe rett til å snakke om kjærlighet for «homsing» handlet ikke om kjærlighet. Jeg burde sette bilde av meg i kjelleren for å skremme bort rottene og jeg burde kappes hodet av og hodet burde settes ut i skogen for å se om det ble bedre jord.. Jeg ble oppringt jevnlig av personer som mente jeg skulle til helvete, fordi jeg var unitar, homofil og snakket om kjærlighet. Bibelens budskap og de fleste religioners regel nr 1.

Hva om disse menneskene satte seg ned – FØR – de skrev disse meldingene og tenkte: «Det jeg tenker å gjøre nå er det godt for noe/noen?» «Hvilken rett har jeg til å dømme et annet menneske?» – eller «Eier JEG sannheten?»

Tolkning av trosloven – eller er statsforvalteren gud selv?

Er det trosfrihet i Norge? Ja- det vil jeg tro i et demokratisk land. Og det er riktig at Unitarbevegelsen i Norge ikke forsvinner selv om vi ikke mottar statstøtte. Men Statsforvalteren tar feil når de mener at medlemmene våre ikke vet hva de melder seg inn i når de blir medlemmer i en norsk Unitarbevegelse. Spør heller de som er tvunget til å være medlemmer i tros og livssynsamfunn – vet de egentlig hva de er medlem av – eller måtte de melde seg inn i det for å få gifte seg?

3 mennesker skal tolke en troslov, sittende i en juridisk avdeling i Statsforvaltningen – byråkrater og som kjent kan byråkrater være ganske trangsynte. Når den nye trosloven kom var det aldri i mine tanker at dette skulle ramme Unitarforbundet som jeg hadde ledet i 13 år. Aldri mottatt en klage hverken fra Statsforvalter, Skatteetat, medlemmer eller våre «brukere». Man skulle tro at en ny troslov skulle bety utvidelse av demokrati – utvidelse av gamle tankesett og påvirkning fra en statskirke. Men slik skulle det ikke være.

På Human-Etisk Forbund sine hjemmesider står det om Likestilling for tros- og livssynsamfunn

Det å likestille livssynssamfunn betyr at staten skal likestille alle tros- og livssynssamfunn i Norge.

Staten skal være en nøytral tilrettelegger, slik at livssynene (både religiøse og ikke-religiøse) kan blomstre fritt.

Bare så det er klart: Vi ønsker oss ikke et samfunn rensket for tro og livssyn, som vi noen ganger anklages for.
Vi ønsker at staten skal være nøytral og ikke skal ta stilling.

Vel, HEF har kanskje vært flinke på dette i forhold til statskirken – og de har jo til tider være ganske brutale i sitt syn på DNK sin makt i Norge. Og denne kampen de hevder de har gjennomført gjelder stort sett bare mot DNK:

De har ikke stått opp for Unitarbevegelsen da vi fikk nei fra staten.

Ja og hvorfor skulle de det? Det er ganske åpenbart at HEF er foretrukket nettopp av Staten. Det la ikke statsforvalteren skjul på og det legger jo heller ikke HEF skjul på – og dermed møter de seg selv litt i døren. De har overtatt «det store antallet vielser» vi hadde – de satser vel også på at de får noen nye medlemmer å legge til. Selvtilliten er det ikke noe å si på i HEF. Gjennom 70 år er de blitt steinrike og fått enorm makt – velsignet av staten.

I dag har HEF og også andre godkjente vigslere og seremoniholdere overtatt det Unitarforbundet lenge var enslige om.

Vi måtte vike og HEF og Humanistene som ligner hverandre så mye at de må ha egne linker for å forklare sin lille ulikhet. Det er mer å foretrekke.

Så kan iallefall ingen si at Unitarforbundet var forgjeves.

Unitarismens Norske Historie

Unitarenes historie i Norge
Av Knut Heidelberg

Til interesserede! Jeg tillader mig at foreslaa, at der bliver dannet et unitarisk kirkesamfund i Kristiania og samtidig og i forbindelse dermed et ”norsk unitarisk samfund”.

Slik innledes historien til den organiserte unitarisme her i landet. Unitarismen vokste opprinnelig fram som kirkesamfunn på 1500-tallet i Transilvania og kjennetegnes for sin avvisning av treenighetslæren og Jesu guddom, senere først og fremst for sin absolutte dogmefrihet. Nå etablerer en variant seg i Oslo og lever et kort og intenst liv fra 1893 til 1937. Før dette var det bare en og annen i Norge som sto fram som unitar, som for eksempel Edvard Grieg.

Sitatet over er hentet fra innledingen til et hefte som Hans Tambs Lyche spredte i 1893. Han hadde da kommet hjem fra Amerika, der han i mange år var aktiv som unitarprest. Tambs Lyches forsøk på å danne en unitarkirke faller i fisk, men ikke uten videre. Heftet fører i 1894 til en heftig artikkeldiskusjon mellom ham og den profilerte statskirkepresten Thorvald Klaveness. Så etablerer han heller landets første unitariske tidsskrift, Frie Ord.

Året etter kommer forfatteren Kristofer Janson til Oslo for å holde foredrag. Også han har vært mange år i USA som unitarprest for norske emigranter. Det var Bjørnstjerne Bjørnsons fortjeneste at det ble slik. Aftenpostens referent skriver 7. januar 1895 begeistret om hvordan Janson forteller om den unitariske kristendom som skal fjerne dogmer og tvangskristendom. Bort med treenighetslæren, Jesus var et menneske – ikke noen guddom, er blant de mange ting hans tilhørere får høre. Ned med den statskirkelige ortodoksi og fram med den frisinnede kristne tro, men fremfor alt: nei, til dogmer og trosbekjennelser, er hovedtrekkene ved budskapet. Forsamlingen skal ha klappet i begeistring. Noen uker etter er landets første unitarkirke dannet. Den døpes ”Broderskabets Kirke” og har i sitt valgspråk at den vil følge Jesus og hans etiske lære.

Deretter går det meste galt. Janson blir mer eller mindre sparket ut av sin egen kirke. Den endrer navn til ”Unitarisk Samfund” og en annen hjemvendt unitarprest fra Amerika overtar som leder, Herman Haugerud. Han skal lede menigheten fram til sin død i 1937. Så går unitarsamfunnet i oppløsning uten å sette særlige spor etter seg i vår kirkehistorie.
Årsakene til at det gikk galt har lenge vært ukjente, men det er nå mulig å peke på noen faktorer. I det innsamlede historiske materialet som nå er tilgjengelig, er det mulig å spore to (kanskje tre) innbyrdes konkurrerende unitarbevegelser i Oslo mellom 1893-1905. I motsetning til hva man tidligere har trodd, nemlig at det bare var Jansons unitarkirke som var rådende. Sannheten er heller at Jansons unitarkirke hadde kort levetid – muligens bare fra 1895-1898 (uansett ikke ut over 1905) – mens den unitariske bevegelse samlet sett levde fra 1893 til 1937. I lærebøker fremheves norsk unitarisme gjerne som synonym for Jansons unitarkirke, men som det vil fremgå er det heller slik at Jansons posisjon så langt har vært ensidig fremhevet og må nå revurderes. Den viktigste årsaken til dette er at Janson tilhørte den unitarbevegelse som tapte i konkurransen. Den som vant var den som Tambs Lyche og Haugerud representerte: den radikale unitarisme. Janson var konservativ unitar, dessuten ødela han alt for seg selv da han ga seg i kast med spiritismen. Konkurransen begynner i USA på 1880-tallet og avsluttes i Oslo 1905.

Det diskuteres mye om hvordan unitarismen oppsto i Amerika, men uansett hvordan dette skjedde, så var situasjonen i amerikansk unitarisme på 1880-tallet slik at den var i ferd med å dele seg i to hovedretninger: En konservativ retning som mente å representere Jesu egentlige lære og en radikal retning som gjerne var mer opptatt av å være en allmenn religiøs
bevegelse, ikke nødvendigvis knyttet opp til en bestemt religion, men kanskje like godt en slags religiøs humanisme.
Vi vet nå at Tambs Lyche og Haugerud tilhørte den radikale unitarisme, mens Janson var tilknyttet den konservative. Det betyr at den unitarkirke Tambs Lyche inviterte til i 1893 var noe helt annet enn den som Janson etablerte i 1895. Førstnevnte ville ha en religiøs humanistisk unitarkirke og samlet inn en rekke navn til interesserte medlemmer, men fant disse for få. Janson overtok navnelisten og etablerte en kristen unitarkirke. Kan vi regne med at disse medlemmene som var med på å etablere Jansons kirke, kjente til forskjellen mellom de to konkurrerende unitarretningene? Det de hørte Janson si på møtet i 1895 kunne i utgangspunktet minne mye om det de leste i Tambs Lyches hefte fra 1893. Det er høyst forståelig at mange av dem gikk inn i Jansons kristne unitariske kirke i den tro at dette var en religiøs humanistisk kirke. Senere, da misforståelsen gikk opp for dem, ble skuffelsen så stor at de tvang Janson til å frasi seg sin prestestilling.

Tambs Lyche var antakelig den eneste i unitarmiljøet som fullt ut forsto forskjellen mellom hans og Jansons unitarisme. I en rekke artikler i Frie Ord allerede bare noen uker etter at Broderskabets Kirke var stiftet, advarer han kraftig mot Jansons unitarisme og oppfordrer igjen til at man må danne en alternativ unitarkirke. Kanskje han også kjente til den krasse kritikk som rammet Janson fra deler av det amerikanske unitarmiljøet. Der var man meget skuffet over Janson, og anklaget ham for å la sin person bli for fokusert og dominerende – og ikke minst opprørt over Jansons spiritisme.

I 1898 føler Janson seg presset til å fratre sin prestestilling. Deretter fortsetter urolighetene innad i menigheten helt til en stor gruppe melder seg samlet ut i januar og februar 1900. Menigheten står nå ribbet tilbake, men som en ren religiøs humanistisk kirke, og med et nytt navn ”Unitarisk Samfund”. Både lovene for denne og Broderskabets Kirke er bevart. Det er som å lese om to forskjellige unitarkirker, og det er jo det det også er snakk om. Den konservative unitarismen i Norge tapte. Men tapet var ikke umiddelbart med Jansons avgang og masseutmeldelsen 1900, for han fortsatte privat å innkalle til unitarmøter.

I mellomtiden forsøker Unitarisk Samfund å stable seg på beina igjen og sender beskjed til Haugerud i USA. Han kommer tilbake i 1904 og overtar som prest. Da oppstår den situasjonen at Janson og Haugerud konkurrerer om sine unitarmøter. I Oslo innkaller de til møter på søndager til samme tidspunkt, men i forskjellige lokaler. Slik blir det en periode mulig å følge konkurransen mellom den konservative og den radikale unitarbevegelse gjennom møteannonseringen i Norske Intelligenssedler. Dette pågår helt til april 1905, da Jansons ser seg slått. I alle fall her i Norge, men han fortsetter med litt møtevirksomhet i den menigheten han opprettet i Danmark.

Haugerud går straks i gang med å revitalisere kirken, men det er for sent selv om en og annen optimistisk medlemsøkning finner sted. Alle tiltak synes å slå feil. Det unitariske kor og den unitariske ungdomsforening, med Tambs Lyches sønn som sekretær, legger fram et aktivitetsprogram som kan ta pusten av enhver, forsøket på å danne unitarmenighet i Skien … alt – absolutt alt – slår feil. Ja, selv menighetens eget medlemsblad, Unitaren, opphører etter bare én årgang! Haugerud gir ikke opp. Han drar i 1909 til England og ber om penger til kirkebygg, unitarer i Ungarn samler inn penger (et håndskrevet brev fra den ungarske unitarbiskop Joseph Ferencz er bevart: 1000 kroner gir ungarerne). Det blir aldri noekirkebygg. Det blir taust omkring unitarene, menighetens møter annonseres ikke mer. Det er omtrent nullopptak av medlemmer fra 1919 til 1937. Unitarisk Samfund synes å dø ut av seg selv. Kirkebøkene leveres inn, og 1950 forteller folketellingen at det bare er 17 unitarer i landet. Men de norske unitarenes historie slutter ikke her.

Det kan se ut som den konservative unitarisme igjen har reist seg og trukket det lengste strå. En judaisert kristen unitarisme som ser seg som en forlengelse av norsk og transilvansk unitarisme, er nå representert her i landet i det registrerte trossamfunnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). Spørsmålet er om Janson hadde vedkjent seg denne formen for kristen unitarisme.

MODERNITETENS ENSOMHET

https://wp.me/p73V1-33

KRONIKK Agderposten 25 oktober 2006,

skrevet av
Kjell Morten Bråten

MODERNITETENS
ENSOMHET

Den amerikanske forfatteren og filosofen Marshall Bermann har sagt om modernitet: ”Å være moderne er å befinne seg i et miljø som utøver eventyr, makt, glede, vekst, forvandling av oss selv og verden – og som samtidig truer å ødelegge alt vi har, alt vi kjenner til, alt som vi er”.

Definisjonen, alene sett, kan nesten minne om dommedagsprofeti. Men det Bermann gjør, er å se moderniteten i relasjon til det førmoderne. Vår verden har vært gjennom en enorm utvikling. Vi kan ikke stoppe utviklingen, uten at vår verden blir rasert. Et resultat av utviklingen er at mange føler seg ensomme. Ikke en ensomhet i den forstand at det er en trist særhet, men heller en utilfredshet med livets innhold og mening. Jaget etter suksess og fremgang gir oss ikke alltid den lykken vi forventet. Modernitetens ensomhet oppleves nok verre enn det vi tradisjonelt tenker om ensomhet. Samfunnet i dag forventer fart og bevegelse, engasjement og suksess og det kreves at du er en del av dette.

Vi lever så absolutt i et miljø som utøver eventyr. Kulturer utveksles og avstander minskes. Vi har makt og posisjoner. Vi utdanner og utvikler oss, og teknologi og industri fører oss fremover og oppover. Vi finner glede ved å kunne reise jorden rundt og ha økonomisk trygghet. Fremgangen nytes, fjernt fra realiteter som krig og terror. Utryggheten påvirker oss kun i den grad at kanskje våre reisemål forandres, – og det er synd, tenker vi. Vi finner ikke lenger samme trygghet i tro og kristent livssyn. Vi har ikke tid!

Internet og mobilnett har revolusjonert våre kommunikasjonsmåter i jobb, skole og fritid.
Det er ikke uvanlig i dag at man finner kjæresten eller sexpartneren gjennom internett. Problemet tror jeg, ligger i at vi sitter alene foran datamaskinen. Vi møtes sjeldnere fysisk.
Psykologer og forskere strides om hvorvidt barn er blitt skadelidende av internett, dataspill og tv-titting. En avhengighet av veldig høyt tempo på opplevelser, kan skape vanskeligheter hos barn i vanlige sosiale relasjoner med andre, og føre til ensomhet. Multimediene er blitt den moderne tids barnevakter og kan sees som et resultat av foreldrenes tidsklemme.

Før i tiden, levde vi i storfamilien og jobbet sammen for føde og overlevelse. Dugnadsånden og familiebåndene var sterke. Så kom kjernefamilien med mor, far og 2,4 barn. Når du giftet deg hadde du ingenting. Mannen jobbet for å skaffe inntekter, mens mor var hjemme og passet barn. Skilsmisse unngikk man, – og når barna var store, hadde du akkurat råd til å få bygget på huset. I dag er det slik at samlivspartnere kommer og går. Statistikkene viser at mellom 40 og 45 prosent av inngåtte ekteskap kan forventes å bli oppløst ved skilsmisse. Det har funnet sted en funksjonstapping av familien i de siste hundre års moderniseringsprosess, og offentlige institusjoner har overtatt mange av dens roller, sier professor Thomas Hylland Eriksen. I dette ligger det at det offentlige har overtatt mye av oppdragerrollen gjennom skolefritidsordning, barnehage og skole. Stadig flere velger å bo alene (750.000), og statistikk viser at hver 3. husstand består av én person. (Ensliges Landsforbund)

Identitet og livsstil som ideal
Kropp og livsstil er blitt viktigere enn før for å skape identitet. Dette skyldes nok i stor grad den moderne mangfoldighet og oppløsningen av gamle normer. Før kunne en stor kropp være et symbol på velstand. I moderne tid viser kroppen om du er attraktiv eller sunn. 50 000 kvinner lider av spiseforstyrrelser. I jakten på idealet havner mange i et tomrom av ensomhet fordi kravene til idealer, blir for store.

Minoritetsgrupper utsatt
Innvandrere og homofile sliter ofte med minoritetsstress, fordommer og diskriminering. Dette fører ofte til en identitetskrise og man får følelsen av å havne utenfor ”normalen”.
Resultatet blir en slags statusfrustrasjon som igjen kan føre til ensomhet. Undersøkelser har blant annet vist at en av fire unge lesbiske/homofile, har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nytenkning
Modernitetens ensomhet er en del av en utvikling som er vanskelig å stoppe, men jeg mener det er viktig å ta hensyn til den, særlig kanskje i en dagsaktuell debatt som psykisk helse. Det kreves nytenkning! Politikere snakker om økende sykefravær og spør seg lite om årsak til problemet. Politikere i Regjering og Storting er selv pådrivere til utviklingen og kravene som stilles til menig mann. Kortere arbeidsdager eller hjemmekontor er ikke nødvendigvis svaret. Men større valgfrihet, mindre forskjeller på ”høy og lav” og innkludere flere og gi større innflytelse, tror jeg er løsninger man kan være tjent med. Dette trenger ikke gå utover høye ambisjoner og høy inntjening! Vi presterer langt mer når vi føler oss inkludert og likeverdige.

I seg selv har moderniteten også har brakt oss mye positivt fordi verden er blitt mer global, økt toleransen vår og flerkulturell forståelse. Ensomhet er vanskelig å måle og det finnes nok store mørketall. Et svar til påstanden til Marshall Berman, er at ensomhet kan også være noe det moderne menneske i dag trenger, lengter og søker etter. Ensomhet i dag kan også bety en positiv selvstendighet.

Ny epoke – ny idealisme
Stadig flere hopper av karusellen og tar avstand fra modernitetens ideologi og den ensomheten moderniteten skaper. Helsefanatikere, motebransjer og andre ”forståsegpåere”, forteller oss hele tiden hva som er det ideelle. Hva hjelper det når kravene ligger så høyt og uoppnåelig, at det faktisk gjør mange ulykkelige, syke og ensomme? Hyllen vi setter ”suksesspokalene” på kan fort rase sammen når det viser seg at hyllen mangler skruer. og er dårlig festet til veggen. Suksessen kan bli tung å bære, og kan hende innser vi for sent at vi også har betalt en altfor høy pris. Holdepunktene våre er kanskje blitt borte på veien. Hvem skal vi vise frem pokalene til hvis vi står der ensomme tilbake? Jeg tror vi må begynne med oss selv og ta ansvar for egne ideal. Vi må styrke og utvikle det vi synes vi er gode på. Litt egoistisk i seg selv, men jeg kaller det for positiv egoisme. Kravene må senkes. På livets vei må vi ikke kun se fremover og oppover men også stoppe opp litt og se til siden. Jeg mener det handler om å godta oss selv og hverandre som vi er. Alle har en rett til å føle seg viktige og unike. Ensomhet er ikke moderne!

Min historie om konflikt i det nye Unitarforbundet

Alle mennesker har en rett til å forsvare seg når urett skjer.

Jeg har ikke lenger fora til å nå ut til mennesker knyttet til Unitarforbundet (UF) og jeg har et behov for å fortelle hva som har skjedd.

Når en Statsforvalter tar fra et trossamfunn retten til å drive som trossamfunn og tar fra en økonomisk støtte, så er det ikke så rart at folelser blir forsterket og det kan bli en grobunn for konflikt. Det har det dessverre blitt. Det skal fordeles skyld.

MEN – la en ting være sagt først som sist: Det ER bare en å skylde for at UF befinner seg i dette uføret og det er Statsforvalterens avgjørelse. For med denne avgjørelsen mistet UF all likviditet. Kassa var tom!

Jeg har jobbet i UF i mer enn 13 år. I 2009 ble jeg ordinert som Unitarprest i Bela Bartok Church i Budapest, Ungarn. Den gangen var vi 2 med denne tittelen, men allerede senhøstes 2009 trakk Knut Heidelberg seg ut av hele forbundet.

Jeg satt med dette i fanget og hadde valget: Legge alt ned – eller fortsette så godt jeg kunne.

Husk: Jeg måtte lære alt fra begynnelsen av. Og utgangspunktet var heller dårlig. 0 penger, 0 medlemmer, 0 styre, 0 støtte fra Fylkesmann som det het dengangen.

Skal ikke gå inn på detaljene rundt dette, men husk bare at dette var ikke en lett jobb for en som få år tidligere aldri hadde trodd på at man skulle befinne seg i en slik situasjon.

Men jeg følte at jeg klarte det! UF vokste – Jeg fikk oppdrag og opparbeidet et godt rykte. Dette hadde aldri gått uten at jeg jobbet gratis og den gangen var det heller ikke slik at våre seremonier kostet noe. Brudepar betalte det de ønsket å syntes det var verdt. De betalte kun reisepenger, og noen ganger da ble bare beløpet rundet opp til nærmeste 100. Men masse gaver fikk jeg! Hjertesukkertøy, vin, blomster osv. Men som kjent er det ikke det man lever av.

Etter et par år søkte jeg – og fikk statstøtte. Kanskje det da var 20 medlemmer. Jeg begynte å ta betalt for seremoniene og jeg tror det var 2500,- Men UF vokste! Det het forresten ikke UF den gangen. Det het Unitarforbundet Bet David – Den norske Unitarkirke.

2016 – UF blir kuppet!

UF nådde en topp i 2016. Da hadde jeg engasjert en studentkollega av meg som «nestleder» og hun igjen fikk med seg 4-5 andre venninner som seremonimestere. Aldri har vi hatt så mange seremonier! Første store konflikten i UF skjedde den gangen i 2016 da min studentkollega ble syk men ikke varslet meg som leder og avsto fra å si fra til brudepar. Det måtte jeg selvfølgelig si fra om at ikke var akseptabelt. Selvfølgelig kan folk bli syke men da må man også varsle UF som man har oppdrag for. Samtidig melder det seg ei dame som gjerne ville bli Unitarprest men som ikke var det. Men hun hevdet at det var hun som var den egentlige Unitarpresten etter en utdannelse i USA – men som ikke var fullført. UF ble kuppet! Jeg trakk meg ut umiddelbart av forbundet, men medlemmene hadde en underskriftsaksjon og krevde at jeg skulle tilbake igjen. Samtidig begikk det nye styret ulovligheter og Fylkesmannen den gang måtte gripe inn. Det nye styret trakk seg og jeg var tilbake igjen!

Den gangen fikk jeg mye støtte av hun som i dag er «forstander» i det nye UF. Jeg tok henne inn i styret og hun tilbydde seg å være en frivillig som skulle ha ansvar for UF avd Trøndelag. Dessverre er det blitt gjort svært lite i denne jobben. Hun anbefalte sin søster som vigsler – greit nok det. (jeg var allerede der skeptisk, da jeg jo hadde erfaring med venninnegjengen fra 2016) men jeg ga det en sjanse. «Forstanderen» i Trøndelag har vært mye alvorlig syk og det er selvfølgelig en viktig grunn til at hun ikke har fått gjort noe. Og av den grunn har jeg latt det gå. Det var dessverre også veldig vanskelig å skaffe nye hjelpere til et styre.

Det er dessverre slik i dag at få mennesker ønsker å bidra i styrearbeid eller frivillig arbeid uten å få betalt. Kanskje i idretten, men ikke i et religiøst forund. Dessuten er jeg meget klar over at mye av dette er min egen skyld. Jeg har aldri påstått at jeg er en god leder alltid. Dessuten har min kapasitet vært begrenset fordi seremonier og alt annet i UF tok all min tid. Jeg trengte hjelp – men fikk det ikke. Det er en del du har ansvar for i en organisasjon. Det er forpliktelser som må følges. Fakturering, lønn, regnskap, kontakt med fylkesmann og søking om støtte, medlemsregistrering og medlemsmøter. Et 100talls seremonier som du skal besvare, følge opp, fordele på seremonimestere og mesteparten må du altså ta selv for å ha råd til å få lønn.

Lønn er et kapittel for seg selv.

i 13 år har jeg gjort meg tilgjengelig for alle som ønsker å ta kontakt med UF – enten det er mennesker som ønsker seremonier – sjelesorg, svare på mail og telefon. Jeg har ikke hatt kontortid. Lønnen min har vært fra 17 000 brutto til nå sist 30 000 brutto. Og altså et par år gratis jobb. Jeg vet ikke lenger hva som er vanlig lønn for mennesker i arbeid. Det er bare mange som har fortalt meg at jeg har dårlig lønn. Penger har aldri vært min inspirasjon. Men klart dette har vært ofte stor utfordring. Man må jo leve.

Oppdragstakerne har det nok litt lettere da disse jo har en jobb ved siden av. De sier ja til det de har tid til – og får betalt pr oppdrag. I tillegg har jeg prøvd så mye jeg kan å gi de bonuser og tillegg – og har du to søstre i «arbeidstokken» har det også ofte vært slik at man må gi det samme til begge, eller så blir det «feil».

Så hopper jeg til koronaen. Faktisk klarte vi oss bra. Mot alle odds vil jeg si. Men vi hadde fortsatt seremonier om enn veldig spesielle. Men 2020 som skulle bli ett av våre største år ble redusert til nesten ingenting.

Så 2022 som skulle bli mitt siste år i UF.

I 2020 fikk Norge en ny troslov. Jeg tror ingen tenkte på at dette skulle bli en innsnevret lov – men heller tvert om. Det skulle være en «prøvetid» på to år og tidlig 2022 forsto jeg at her ville vi kanskje møte utfordringer med å bli godkjent som trossamfunn.

For å tilfredstille kravene til Statsforvalteren (SF) måtte vi registrere oss på nytt og fordi jeg jo var alene om dette, var det nok her en del som jeg gjorde feil. Jeg er jo heller ikke en taktiker og i stedet for å tenke taktikk var jeg ærlig. Å være ærlig er ikke noe SF nødvendigvis ser med gode øyne på. Medmenneskelighet, fornuft, emosjonelle meg – er ikke slik byråkrater i SF forstår. iallefall ikke en nyutdannet rådgiver i sin første jobb. Da ser man kun i lovboken (noe man selvfølgelig skal – også) og skal bevise at man gjør god jobb for andre byråkrater. Emosjonelle meg og SF er som olje og vann. Jeg fikk en følelse av at dette var allerede avgjort. Unitarforbundet skulle bort!

I dialog med rådgiver i SF kom det en rekke merkelige kommentarer i dialog på telefon og på mail:

«Det holder med Kirke, HEF og Rådhus for brudepar for å gifte seg»

«Det er så mange som jobber for kjærlighet, respekt og toleranse og sånn, så det trenger ikke dere jobbe med»

Vel, jeg trenger vel ikke forklare hva jeg mener som svar på slike påstander.

Ett krav var å skaffe revisjon for Unitarforbundet fordi vi nå var over grensen på 300 000 i statstøtte. På siden til SF sto det at fristen for dette var des 2022. Dette var en feil på siden – den egentlige fristen var 10 april 2022! (men en byråkrat innrømmer ikke feil selv om det sto der i flere uker etterpå) For å tilfredstille kravet måtte vi skaffe revisjon hurtigst mulig noe som viste seg å være fryktelig vanskelig. Det endte med at vi måtte ta det første – dessverre også det dyreste – revisjonsselskapet. De kostet 60 000 og det skulle vise seg at disse pengene kunne jeg likegodt kastet ut vindu. Ikke fordi vi ikke ble godkjent – for det ble vi! Men fordi SF ikke godkjente oss som trossamfunn. Vi mistet 60 000 + statstøtten som skulle formodentlig være på iallefall 350 000. Det er mye penger det for et lite samfunn som UF.

Kassen til UF var tom! – og Taushet er makt!

Dette varslet jeg styret om. Og jeg mente det hastet med å få sendt ny anke. I hele denne prosessen ble jeg møtt med en taushet fra styremedlemmene. «la det bero» – «huff – nå må jeg tenke» eller full taushet var svarene jeg fikk. Prosessen og forståelsen jeg hadde for at dette kom til å gå galt gjorde at jeg møtte fullstendig veggen. 16 des måtte jeg dra til lege og ble sykemeldt. Jeg så verden rase sammen rundt meg. Men før jeg ble sykemeldt prøvde jeg først å permittere meg som et siste forsøk på å spare UF for lønnsutgifter. Først 80 % så 100 % da det endelige avslaget kom. Som sagt: jeg er ikke taktiker. Jeg gjorde mitt ytterste for å gjøre godt for UF, men dette burde jeg selvfølgelig ikke gjort. Sykepengene ble utregnet fra min permitteringslønn og i dag har jeg utbetalt ca 14000 i mnd. Jeg kunne hatt vanlig lønn i sykepenger hvis jeg var egoist.

En anke ble skrevet av en av styremedlemmene, med tips og råd fra meg og et møte vi klarte å gjennomføre med halvparten av styret tilstede. Selvfølgelig ble ikke dette heller uproblematisk, da et styremedlem opplyste om at det var søster som hadde skrevet anken – ikke den jeg trodde det var. (jeg nevner dette fordi det viser så godt hva styret er opptatt av. Ikke resultat – men prosess) Men avslaget kom i januar – enda en gang!

Når man blir møtt med taushet så har det virkningen at man ikke vet helt hva som skjer. Taushet er et maktmiddel for å få frem feil hos den som blir møtt med denne tausheten. Tror jeg. Det var her min første tanke om at styret hadde kuppet UF kom. Jeg skulle vekk.

Etter dette sa jeg fra at jeg ville skjerme meg fra UF. Jeg var tross alt sykemeldt og jeg skulle jo egentlig ikke jobbe da. Men jeg kan love dere: hadde ikke jeg ryddet etter meg så ville ingenting skjedd. Når man rydder har man behov for å fortelle hva man gjør.

• Jeg tok kontakt med HEF og sørget for at våre brudepar t.o.m juni fikk rabatt samme som depositum som var betalt inn til UF og som de ikke kunne betale tilbake grunnet mangel på penger.
• Jeg ordnet bankkonto og gjorde disse tilgjengelig for styret og forklarte hvordan dette skulle gjøres.
• Jeg ga opp mitt telefonnummer og gjorde dette tilgjengelig for styret – og skaffet meg selv mitt eget.
• Jeg ordnet mail og gjorde mailen til UF tilgjengelig. Jeg varslet at henvendelser ville bli videresendt til dem. Dessverre ble ikke disse besvart og jeg fikk nye henvendelser om dette.
• Jeg varslet at de måtte endre ny hovedkontoradresse. Jeg får fortsatt brev til UF.
• Jeg pakket ned kontoret og varslet at det var klart til å hentes.

Jeg varslet også om at jeg ikke lenger var ansatt i UF. Etter råd fra folk som kan noe om dette var det viktig å avmelde meg fra Brønnøysundregisteret og SF som styreleder, slik at jeg ikke lenger var ansvarlig for noe det nye styret gjorde. Jeg meldte at jeg ikke lenger var daglig leder eller hovedforstander. Jeg skjermet meg også fra Styremedlemmene fra sosiale medier.

Det var ikke overraskende at meldingene kom om at jeg sjikanerte dem og ble beskyldt for at meldingene var så lange at de ikke ville motta mer. Jeg tok de i løgn og beviste dette. Det er tungt det å bli minnet på og «busta». Jeg fortalte hvordan jeg følte meg behandlet og selvfølgelig minnet jeg på hvor lite de hadde hjulpet meg i årene som var gått. Jeg inviterte til dialog og sa til dem at hvis det var noe med dette som var feil tolket av meg så kunne de forsvare seg. I stedet fikk jeg bl.a denne meldingen:

Forstander i det nye Unitarforbundet:

Jeg ber deg om å stoppe nå før jeg anmelder deg for ærekrenkelser. Jeg vet nå at dette har lang historikk fra før, og du gjerne skylder på andre. Det er medlemmer som har vendt tilbake etter tidligere medlemskap. Det virker som at du ser ting bare fra din side og det er en dårlig egenskap. Dine stygge ordbruk mot meg og de du har samhandlet med er trist å oppleve. Vi jobber gratis. 

Å bare se det fra min side, skyldes at jeg burde forstå at vedkommende var alvorlig syk og at dette var grunnen til at hun ikke bidrar. Det er veldig trist at folk er syke. Men er man så syk som vedkommende sier så er det slik at da må man varsle sin «sjef» og si fra og man må kanskje vurdere om en jobb i UF er noe for en. Det er slik hos oss at er man syk en dag man skal møte et brudepar på sin store dag og 100 gjester sitter og venter på deg – så kan ikke jeg som leder sende et menneske fra et vikarbyrå. Joda vi har vikarer (seremonimestere) men er det så mye sykdom så må vedkommende og jeg sette oss ned å se på om det er noen misjon at hun fortsetter å ta oppdrag for oss. Men da må jeg altså vite om sykdommen først.

Å bare se det fra min side er også lett så lenge som det er stort sett jeg som har jobbet for Unitarforbundet. Iallefall i den daglige driften, men også i antall seremonier. Alt av tekster i seremonier er mitt verk og også opplegget rundt. Alt av tekster på hjemmeside er også mitt verk. Ingen andre har bidratt. Alt som legges ut på sosiale medier er også mitt verk. Regnskap, medlemsarbeid – ALT er mitt verk. Skulle det fortsatt være slik at styret hevder at de har bidratt så varsle meg gjerne om det.

Stygg ordbruk: For det første tror jeg vi kan fastslå at dette går begge veier. Men det handler også om en «krenkelseshysteri» fra to damer som ikke takler engang at man slettes som venner fra sosiale medier for å bli skjermet. Slik er verden blitt. Og som sagt, å bli busta i løgn er sikkert ubehagelig.

Jeg er en sabotør og jeg har skyld i at UF har gjeld.

Ja dette er beskyldninger jeg mottar fra styremedlem. Nei, en sabotør som rydder opp etter seg til tross for at man har sluttet og til tross for at man er sykemeldt er neppe en sabotør. Dessuten er det ikke jeg selv som nødvendigvis har sluttet – men jeg MÅTTE slutte. SF hadde sørget for at kontoen var tom. Jeg er 57 år og står uten jobb. Enhver som er i den situasjonen vil gjøre alt i sin makt for å bedre sin situasjon.

Gjeld i UF skyldes SF – ikke meg. Et forbund med en ansatt skal betale lønn. I mitt tilfelle 360 000 i året brutto. Vanlig drift stoppet ikke i 2022 selv om vi var i en prosess med SF. Det var selvfølgelig vanlige inntekter og vanlige utgifter. Men statstøtten kom ikke som forventet og utgiften på revisjon på 60 000 var et krav. Dette er grunnen til at kontoen ved årsslutt var tom.

UF er et trossamfunn – ikke et politisk parti eller en fotballklubb!

Jeg har fått hjelp. Jeg får hjelp av NAV og av advokat. De ivaretar meg og mine interesser. Dette er nødvendig både økonomisk og fordi jeg har vært veldig syk. Å bli syk koster også mye økonomisk. I desember hadde jeg 7000 i lønn for 16 første dager i UF og jeg fikk 1000 i dagpenger fra NAV. Det ble ingen jul på meg. I dag lever jeg på 14000 pr måned. Faste utgifter er 12000.

Ikke jeg – men NAV forteller meg at jeg har krav på feriepenger. Hvis jeg ikke tar ut disse feriepengene innen 4 mndr så kan jeg miste retten til å få dette gjennom lønnsgarantifondet. Og for å få penger gjennom LGF må jeg slå UF konkurs. Jeg har ikke råd å tape over 34000,- I tillegg skylder UF meg penger for reiser osv fra tiden jeg jobbet der ++

Jeg kan slå de konkurs, men brevbunken med krav viser at det kan like godt være andre som slår de konkurs. Aller helst burde de slå seg selv konkurs. Dette visste de allerede i juletider, da kontoen var tom og fordi det ikke er noen vigselsrett vil de heller ikke kunne ta seremonier. Ny statstøtte kan de søke om men det kommer ikke før i juli og for å få dette må de levere regnskap og revisjon og det har de heller ikke penger til. Anken som er sendt Bufdir vil de ikke få svar på før om kanskje en måned eller to.

Skal jeg vente? Slik det er ser jeg ingen grunn til det.

UF er et trossamfunn – ikke et politisk parti eller en fotballklubb. I de senere dager har det kommet telefoner som:

• få kontonummeret ditt – feriepenger er på vei!
• Utsett litt – vi skal komme med en offentlig uttalelse!

Ingen av delene skjer. Dette er løgner og taktikk for å utsette innsending av begjæringen. Dette er slik man sikkert gjør i politiske partier eller fotballklubb – juge og drive taktikk for å oppnå ting. Tråkke over lik for å se bedre ut selv.

MEN – ikke i et trossamfunn!!

UF har så lenge jeg har drevet det hatt noen verdier som vi skal stå for. Respekt og toleranse er to av dem. Vi juger ikke i UF. Vi er ikke taktikere i UF! Vi skal være ærlige i dialog. Være oppriktige overfor medlemmer og andre som er interessert i oss. Alle vennene vi har! Vi skal være forbilder.

Nei, jeg er ikke en mann av få ord. Å skrive for meg er terapi. Verden består av alle slags mennesker og vi er pliktige til å lytte å svare et hvert menneske – iallfall når vi representerer et trossamfunn.

Selv han som startet UF har krav på et svar.

I Februar hadde dette styret et årsmøte. Jeg var selvfølgelig ikke invitert. På dette årsmøte var jeg et tema til tross for at jeg ikke fikk være der å forsvare meg. Jeg synes slikt er ynkelig. I stedet for å bruke tiden på meg som forlengst er sluttet burde de bruke tiden på utfordringene de sitter overfor.

Men dere: Målet er å gi meg skylden.

Og dette er ikke min skyld. Dette var forsvaret mitt.

Reisende i kjærlighet

PUBLISERT 10. APR. 2020 KL. 13:42
 Gry Eirin Skjelbred Journalist NRK

Foto over: Ole Kristian Eklund

Kjell Morten lever av å reise rundt i kjærlighetens tjeneste. Sjøl måtte han rømme for å kunne elske.

Om Unitarisme og Seremoniene mine

Jeg er ordinert Unitarprest i Bela Bartok Church i Budapest, Ungarn (2009)

The Unitarian Church – eller Unitarbevegelsen verden er et dogmefritt trossamfunn og er samtidig et livssynsamfunn.

Å skille et livssyn fra en tro er umulig når man ikke har en «fast» gud man henvender seg til. Vi er dogmefrie noe som betyr at man kan få tro på den gud man vil, enten han heter Gud, Allah – eller man følger Buddhistisk eller hinduistiske guder eller verdier.

Uansett tro har man humanistiske verdier i tillegg til tro. Man kan være Holistisk og tro på det overnaturlige men samtidig beholde en «barnetro» som er et begrep vi bruker ofte i Norge. En gud – eller begrepet gud – kan noen finne ute i naturen eller på sjøen eller andre steder der man føler at man finner trygghet eller henter styrke.

Kort sagt: vi har ikke fasit på riktig tro!

Det som hjelper for deg er riktig for deg. Jeg som en annen «troende» skal ikke kunne overføre min tro (les fasit) over på deg og si at det er det eneste riktige. Det er kanskje riktig for meg, – men altså ikke riktig for deg.

I stedet skal vi heller lære av hverandre og leve side om side i fred. Jeg bruker ofte uttrykket «leie hender».

Livssyn er det synet vi har på livet – i tillegg til en tro. Ja det går meget godt an. Ikke går det bare an, men er en helt naturlig ting.

Ingen leser sin Bibel eller Koran uten å fargelegge den selv med sine egne verdier/ sitt eget syn på hva som er riktig. Sånn sett er «kardemommeloven» mer enn bra nok! 😉

^{«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.»}

Flåsete sagt? Vel, man kan knapt si det på enklere måte. Dette er et enkelt godt verdisyn – eller livssyn om du vil. Dette er noe du kan klare å leve etter og du kan fortsatt ha din tro på en gud – være åndelig eller spiritualistisk.

Jeg var tidligere leder og Unitarprest i et Unitarisk Forbund i Norge – Unitarforbundet. I 2022 mistet dette forbundet retten til å kalle seg trossamfunn – eller iallefall retten til å motta statsstøtte slik veldig mange tros- og livssynsamfunn mottar.

I 2020 kom det en ny Troslov i Norge. Ifølge Statsforvalteren tilfredstiller ikke den Unitariske troen kravene i denne loven.

I 1920 var det også avvisning fra den Norske Stat til Unitarismen og Unitarisk tro. Den gangen ble troen kjent ulovlig fordi «Unitarismen avviste treenigheten» altså Gud, Jesus og Den hellige ånd. Unitarismen sier det er bare Èn gud men altså – det er mange veier til denne guden. Jesus er Guds sønn – slik vi alle er! Men Unitarismen mener at Jesus var et menneske på lik linje med oss alle – men klart et godt bilde på det gode. Hellig ånd? Jeg som Unitar vet knapt hva det er. Jeg som Unitar tror ikke på noe hellig ånd. Enkelt og greit.

Håpet var at vi var kommet lengre enn til 1920 i Norge. At mennesker over 15 år har gode muligheter til å velge det trossamfunn som er tilgjengelig i Norge. Selvfølgelig kan man være Unitar uten å kreve statstøtte. Men dessverre koster trossamfunn penger og er det noe vi har nok av i Norge så er det stadige mas om penger fra trossamfunn. Som en Unitar skal det være gratis å være medlem – du betaler for medlemskap nettopp gjennom statstøtten. I alle år har Human Etisk Forbund bl.a krevd dobbel betaling! De krever medlemsavgift samtidig som de krever statstøtte! Nå er dette plutselig endret – og man skal ikke se bort ifra at nettopp Unitarbevegelsen har være en frontfigur for dette.

Seremoniene jeg har som Unitarprest åpner for at dere selv står i sentrum. Altså dåpsbarnet, ungdommen som ønsker en voksenfest, brudeparet eller den som er gått bort. I kirker i dag eller i tros- livssamfunn står man og snakker om forbundet eller guden. Dette på bekostning av at det faktisk handler om seremonien mennesket har. Selvfølgelig kan jeg også ha religiøse momenter i en seremoni – hvis mennesket selv ønsker det.

Seremoniene er religionsnøytrale – jeg kan lese fra både bibel og koran eller andre religiøse skrifter som ikke strider med noen grunnpilarer vi Unitarer har, men som går på respekt og toleranse. Dvs f.eks si at jeg ikke kan ha en seremoni hvor brudgommen ønsker jeg skal si at han er sjefen i huset! 😉

Seremoniene er også livssynsnøytrale og det vil si at jeg kan delta på holistiske seremonier, humanistiske -også kalt borgerlige seremonier. Men altså: må ikke stride med grunnpilarene våre. Jeg kan feks ikke delta i en seremoni med Nazihilsen..

Det er ikke plass for dette i Norge og det er synd.

I en stadig mer flerkulturell verden og hvor kjærligheten ikke lenger har grenser – så burde dette også kunne gå an. Alternativet er en Rådhus vielse: Noen steder er det et godt alternativ for det finnes såkalte Rådhusvielser der man kan få mer enn bare den borgerlige teksten og man kan ha vielse der man vil, men feks i Oslo har de ikke kapasitet og der er det heller ikke mulig å gifte seg feks lørdager.

Statsforvalteren grunnga til meg: Det er nok å velge i når man gifter seg i Norge. Man har Kirke, HeF og rådhus. Dere jobber med kjærlighet og sånn – og det er det så mange som gjør at det trenger ikke dere å gjøre!

Vel, jeg kan bare svare – Trist! Kjærlighet kan vi aldri få nok av. Er det noe denne verden trenger er Kjærlighet! Og det blir aldri mange nok som har dette som mål. Men dem med det! Så får jeg finne alternative måter å jobbe for kjærlighet allikevel.

SÅ: Jeg er fratatt vigselsretten. Jeg kan ikke vie folk på lovlig måte. For å kunne bruke meg som seremonimester må dere først være gift på Rådhuset. Jeg kaller det «å gå i banken en tur». I Norge er ikke dette så vanlig som i mange andre land. Man går og får underskrevet papirer med to vitner og så har man et bryllup i ettertid hvor man lager en mer tilpasset seremoni der det handler om brudeparet og man går gjennom de samme løftene – bare bevitnet av venner og familie denne gang! En Rådhusvielse er gratis og tar ca 15 min.

Navnedagsfeiring, barnedåp, ungdomsmarkering og begravelse har ikke Staten bestemmelser over og de kan hvem som helst gjennomføre.

Får man ikke det ene så må man noen ganger velge det andre. Ønsker man å ha en seremoni som kun er tilpasset dere så kan jeg – eller egentlig hvem som helst foreta seremonien for dere. Bare at jeg har erfaring fra ca 800 seremonier – har tekster og opplegg som er mulig å tilpasse dere enkelte brudepar.

Jeg er folkelig, har masse humor – og er kjent for å være litt rar 😉 Jeg elsker å være litt rar og ikke bli betraktet bare som et vanlig A4 menneske!

Jeg har Unitarisk prestekappe på i seremonien og dermed ser det hele offentlig ut.

Vi har ikke vanlig konfirmasjonsforberedelse med masse møter med temaopplegg. Mine Ungdomsmarkeringer er perfekt for alle – Jeg snakker om barndom og nåtiden og fremtiden til Ungdommen. Jeg sier at vi skal stoppe opp litt og takke ungdommen og han skal også takke dere. For alt vi har av kjærlighet og omsorg for hverandre. Seremoniene er populære for feks Autister eller ungdom som ikke makter å delta på store møter i forkant, som bare ønsker å være sammen med god og trygg familie og venner.

Begravelsene følger vanlig prosedyre – stort sett. Men her igjen er det de etterlatte selv som bestemmer hvis ikke avdøde selv har sagt noen om hvordan hen ønsker det.

Skal du gi barnet et navn og ønsker å feire dette så gjennomfører jeg både navnedagsfeiring og barnedåp. I navnedagsfeiring følger man et mer borgerlig preg, mens i barnedåpen bruker man vann. Men jeg bruker ikke vann som i tradisjonell kristen dåp for å «rense» barnet for synd, men jeg bruker vannet som et symbol – tvert imot – som en livgivende, ren kilde slik et nyfødt barn er.

Sorg og glede er en del av livet! Størst av alt er kjærligheten! Kjærlighet oss venner imellom – kjærlighet mellom to som elsker hverandre – kjærlighet til familien og kjærlighet til oss selv.

Når store gode hjerter slår seg sammen

Studiestipend til sermonimester og en-av-oss Kjell Morten Bråten aka «Kjellemann 2.0»

Pengene går direkte til Kjell Morten, jeg er trygg på at han selv vet best hvordan de skal disponeres for at Kjellemann 2.0 skal få både knakende godt feste og uforskammet god glid inn i nye dager, ikke noe is i rubben, kun skarpe kanter og medvind ❤ !!

Folkens, vi er etter hvert blitt en ganske så anseelig flokk her ute i det virkelige liv som har fått både besøk og innspill og styringsfart fra en ekte og oppriktig Kjellemann, som på sitt helt eget vis, og med hele seg selv, har formet oss til de vi er blitt, og som på merkeverdig vis har satt oss i sving med å bli både bedre, rarere og mer komplette mennesker, både for oss og andre, enn det vi mest sannsynlig hadde klart på egen hånd. Snakker herunder også om egen reise, som fortsatt gift etter et utall av kunstens regler, gjort mulig av umåtelig unik bistand fra Kjellemann 1.0 ❤ 

Jeg håper og tror jeg har bred støtte fra flokken om at vi alle er veldig interesserte i at også Kjellemann 2.0 slår lag med oss og alle andre mer eller mindre merkelige folk inn i framtiden, hva den enn nå blir for en konstruksjon! 

Dog, det er en kjennsgjerning at det ikke er så fett på bankontoen når man må bruke både tid, tankekraft og tastatur på å finne ut hva man skal gjøre når selveste livet tok andre veier. Om vi ikke alle har vært der, så er iallefall undertegnede kjentmann om noen lurer.   

Derfor, denne spleisen skal ikke være en tiende, almisser eller annet horeri, men jeg tenkte from-the-bottom-of-my-heart at vi er mange nok som synes at uforglemmelige magiske øyeblikk er verdt et bidrag tilbake, som tilsammen muligens kan bidra til at vår egen han-vi-forteller-alt-til Kjell Morten kan få følelsen av at det skal skulle kunne være et snev av litt mer fast grunn under tøflene, mens han finner ut av veien videre – et studiestipend, for livet, assa .. det er jo ikke lært i en generasjon ❤ #de’e’itnå’som’kjæm’tå’sæ’sjøl <

Velkommen til min side!

Jeg heter Kjell Morten Bråten og er Unitarprest.

I 13 år har jeg reist rundt i Kjærlighetens tjeneste for Unitarforbundet.

Nå er jeg freelance Seremonileder og tar ansvar for ulike seremonier mennesker har gjennom et helt liv:

• Navnedagsfeiringer/barnedåp
• Ungdomsmarkering/konfirmasjonsfeiring
• Bryllupsseremonier der brudepar har viet seg av godkjent vigsler/rådhus
• Fornyelse av ekteskapsløfter
• Bryllupsseremoni i utlandet
• Begravelse/bisettelse eller minnestund

Jeg kan også være en toastmaster – eller vert gjennom dagen

Her er en bildeserie som viser meg i ulike seremonier