«Dans med en dement» er en del av min forstudie til min bacheloroppgave på Kulturskolen på Høgskolen i Bø.
I går hadde jeg gleden av å få være med på «bevegelse til musikk for demente» på et kultur & aktivitetssenter.
Jeg innrømmer at jeg gruet meg litt i forkant. Demens er ukjent for meg og jeg innrømmer at jeg tenkte masse på hvordan jeg skulle forholde meg til de demente.
Trekkspillmusikk, tango, vals og reinlender. Selv elsker jeg å danse! Musikk og dans gjør meg glad og opprømt. Jeg forbinder dette med bare glede. To eldre trekkspillere tråkket takten til en kjent vals. Jeg ser rundt meg og ser på menneskene rundt meg. På forhånd var jeg fortalt at det ville være 4 frivillige, 4 ansatte og resten var pasienter – såkallte voksne demente. Jeg gripes av en lett panikk. Hvem er hvem? Rundt meg satt det mennesker i ulike aldre, noen smilende, noen alvorlige. Jeg så på beina og så at stort sett alle var med å tråkke takten. Så slår det meg: Om jeg tar feil – og byr opp en ansatt, en hjelper eller en pasient til den første dansen – hva gjør vel det?
Jeg reiser meg og tar sikte på den blideste dama i salen. En eldre dame i rødt som har verdens største smil og godeste latter. Hun ler mot meg når jeg høflig bukker og spør – «.- vil du danse med meg?» Damen forteller meg at hun er 90 år, har vondt i beinet – og jeg får hele historien om hvorfor – mens vi danser – litt forsiktig – som lovet. Rundt oss danser alle de andre. Jeg begynner å se hvem som må være pasient og hvem som må være hjelper eller ansatt. Jeg ser noen bare holde hender og svinge hendene – men de danser!
Dans handler nettopp om å bevege seg, glede seg, glede hverandre. Musikk og dans gjør oss alle like.
Jeg kikker bort på en dame som sitter der alvorlig, med hendene i fanget.
Blikket ser tomt ut – men jeg ser dansefoten forsiktig beveger seg forsiktig i takt med musikken.
Jeg går bort til henne og bukker så høflig jeg har lært at man skal gjøre. Hun ser opp på meg. Tar hendene sine og stryker dem ned ansiktet mitt – som en blind som vil se hvem jeg er – og så kom smilet! Jeg tar hendene hennes og vi leier mot dansegulvet. Hun er alvorlig igjen. Legger armene sine rundt meg og jeg gjør det samme rundt henne. Jeg vet ikke hva sangen heter og jeg kan bare deler av teksten. Noe sånnt som:
» jeg satte meg på toget mellom Hønefoss og Gol» lalalala… Åh Klara! … «Du kan da ikke mene at du ikke elsker meg!» Jeg sang litt forsiktig – nynnet med der jeg klarte, mest kanskje for meg selv. Bare sånn at jeg registrerer at dette er en sang som var populær en gang og mye spillt på radioen. Men så så hun på meg og så kom smilet igjen – og hun begynte også å synge litt. Litt forsiktig først. Jeg kjenner i armene mine et menneske som våkner. Jeg kjenner at takten hennes blir fastere. Hun griper hardere rundt meg og plutselig synger hun for full hals. ÅHHH Klara!!! Jeg ler mot henne og hun ler mot meg og dermed er vi igang. Vi synger begge for full hals – sikkert falskt og ille – men vi sang og vi danset!
Det var som om damen i armene mine mistet 30 år av alderen sin og jeg fikk bilder av henne fra hvordan hun sikkert var i sine unge år. En dame full av liv – av flørt – i en dans på et lokale – glede, musikk og dans.
Når dansen var slutt lot hun hendene gli over ansiktet mitt igjen – og så slo hun meg på maven. Som om hun sa: jeg ser at du er tykk! Og så lo hun. Jeg fulgte henne på plass igjen. Teppet gikk ned igjen. Ansiktet ble alvorlig igjen og foten trampet forsiktig takten igjen nesten ubevegelig.
Jeg vil huske denne dansen lenge, som et veldig godt minne. Jeg innser at muligens hvis jeg ser henne igjen vil hun kanskje ikke engang kjenne meg igjen. Hun har sikkert forlengst glemt dansen og sangen vår – men jeg VET at hun hadde et øyeblikk av gjenkjennelse av gleden av sangen, dansen og musikken.
Fra vugge til grav 