Et Unitarisk Felleskap virker som en svært utradisjonelt trossamfunn. De fleste trossamfunn fokuserer på selvfornektelse – de ser det å begrense den menneskelige natur som sentralt for å handle godt – at det bor i oss noe vondt som vi må temme. Dette kravet om å begrense selvet finner du ikke i unitarismen – man kan tillate seg mye av det en annen tro fordømmer. Det er dog et krav unitarismen stiller, ett tilfelle der den ber oss om å handle mot vår natur. Ikke ved å begrense den, men ved å utvide den. Det er kanskje det vanskeligste du kan be et menneske om: åpenhet.
Menneskelig tenkning er naturlig lukket. Som en refleks søker vi de minste, mest stabile gruppene vi kan finne. Fra vi er barn av beveger vi oss fra små til stadig større grupper, og overgangen speiler en stigende usikkerhet og tvil i de fleste av oss. Små grupper er trygge. Enda tryggere er grupper som består av de som er lik deg selv. Det er et urinstinkt å vurdere de som er lik deg selv som trygge, og de som er ulike som en trussel.
Som unitarer setter vi åpenhet til grunn. Et Unitarisk Felleskap skal være åpent for alle, så lenge de ikke er hatske eller fiendtlige. Det er det ene kravet vi stiller – vær åpen. Vær åpen for andre mennesker, for nye idéer, for endringer i deg selv og gruppen din. Fra åpenhet følger alle de idéene vi holder høyt – frihet, respekt og tillit. Men det er ikke lett. Åpenhet er et platonisk ideal – det er nok uoppnåelig, ikke av denne verden, men det er noe å strebe etter, jobbe mot og søke i oss selv og andre. Om du makter å være åpen tror jeg mye vil falle på plass.
Fra vugge til grav 